Egentlig ble Rett syndrom beskrevet i litteraturen så langt tilbake som i 1952. En svensk journalist utgav da en bok, ”Mitt barn er annorlunda”, og i denne boken beskriver hun hvordan det er å leve sammen med sin funksjonshemmede datter. Mange år senere ble det klart at datteren hadde Rett syndrom. Det skulle imidlertid gå mange år før tilstanden første gang ble nevnt i medisinsk litteratur. Først i 1966 refererte den østerriske barnelegen Andreas Rett en rekke felles symptomer som han hadde observert hos noen av sine pasienter. Felles for dem var at de alle var jenter, at de hadde en normal utvikling de første levemåneder og at de fra ca. 1 års alder stagnerte i den psykomotoriske utviklingen. Andreas Retts observasjoner ble lite kjent. Noe av årsakene til det var at han publiserte sin artikkel i et faglig tidsskrift med svært begrenset leserkrets. Det var først i 1983, da den svenske barnelegen Bengt Hagberg offentliggjorde en artikkel i et engelsk språklig tidsskrift at tilstanden for alvor begynte å bli kjent internasjonalt. Ganske snart begynte også betegnelsen Rett syndrom å bli innarbeidet.

I årene som fulgte har det vært en eksplosjonsartet utvikling både når det gjelder forskningsaktivitet og kunnskap om denne fascinerende tilstanden. Diagnostiske kriterier ble tidlig innarbeidet (tabell 1). Forskere både i USA, Europa, Japan og Australia har dannet et forskningsnettverk som er meget aktivt. I dag er på langt nær alle gåter om Rett syndrom løst, men vi vet så mye mer nå enn det vi visste i begynnelsen av 1980 årene. Imidlertid har det gått slik som det ofte går når det gjelder forskning. Løsningen av et problem danner utgangspunkt for nye problemer og spørsmålsstillinger.

Den første foreldreforeningen ble dannet i USA allerede i 1984 (International Rett Syndrom Association – IRSA). I 1994 dannet flere europeiske Rett foreninger det såkalte European Association for Rett syndrom (EARS). Denne skiftet senere navn til Rett syndrome Europe (RSE).